Naa har vi ikke faatt skrevet paa en stund, saa naa tenkte jeg at det var dags. Vi har kommet mer og mer i gang med arbeidet vaart, men ting gaar litt sakte her. Generelt er det meste ganske uorganisert og systemer funker som regel ikke saa bra. Det ganske uvant for oss nordmenn som er vant til overorganisering. Vi har bestemt oss for aa gi Saphalo (den superuorganiserte skolen, som var stengt da vi kom uten at vi visste det) en sjanse til. Vi skulle ha en test for elevene i dag for aa finne ut hvilket nivaa de ligger paa, det var nemlig veldig vanskelig for rektoren aa fortelle oss det. Men vi fikk ikke hatt den testen. Grunnen var at det hadde startet et opproer i dag morges paa grunn av vannmangelen her i landet. Opproeret var langs veien som matatuene kjoerer til Eastleigh, og vi turte ikke gaa inne

Du foeler virkelig utfordringen Kenya staar ovenfor naar slike ting skjer. Det er rasjonering av vann der det er toerke. Vi er i et toerke omraade saa vi gaar under rasjoneringen. Hver torsdag er kranene paa, saa da er det bare aa samle vann i det man har av kopper og kar. Vi har ikke brukt saa mye vann denne uka, saa det er bra. Vi lider ingen noed, men for folk i slummen, som nok har vanskeligheter med aa faa tak i beholdere aa smale vannet i er nok situasjonen en annen. Alle venter paa at El Nino skal komme med vannet. Det er mange som haaper, men det er nok tvilen som raader for de fleste. Man kan nemlig ikke stole paa metereologene. El Nino har allerede sin innmarsj i deler av landet. paa kysten blant annet. Vi haaper ogsaa at regntida kommer, men vi ser lite tegn til det, bortsett fra noen faa regndraaper i gaar kveld.

Det er rart hvor vant man blir til aa vaere et sted. Det er fortsatt mange ting som overrasker oss, men omgivelsene er helt normale. Jeg husker foer vi dro til Kenya med Sund, og ikke klarte aa forestille meg hvordan det var. Naa er det hverdag for oss. Omgivelsene er veldig annerledes fra Norge, det er vanskelig aa finne noe som er 100 % rent her. Veldig mye skitt og stoev her. Det er ogsaa hverdag naa. Vi vasker foettene like ofte som hendene.

Tiden flyr avgaarde for oss, vi har hvert her i en maanede allerede, det er uffattelig aa tenke paa. Jeg tenkte jeg skulle ha mye mer tid til aa gjoere det jeg ikke fikk gjort sist, men det er ikke mye av det vi har faatt gjort.

Paa loerdag var vi i Brylupp, mitt foerste noen gang faktisk. Bruden var soesteren til sjefen for alle Domestic sentrene. Det er faktisk det "eneste" eksemplet vi har paa noe som er organisert. I innbydelsen sto det at brudeparet hadde oenskeliste i alle Nakumatt butikker (stor varekjede som selger alt mulig). Der kunne du finne ut hva som allerede var blitt kjoept til og med. Likevel er det ikke saa viktig aa gi gave, det er frivillig. Vi valgte aa ikke kjoepe gave. Vi ville heller finne kjole. Men det var ikke saa enkelt, Tonje fant seg en veldig fin kjole, men selgeren nektet aa la henne prute paa prisen. Etter ca. en time i en annen butikk, fant Lisa seg en veldig fin kjole, men for aa faa kjoept den maatte vi gaa et stykke fra butikken saa kom to fyrer etter oss med kjolen, og var villige til a sette ned prisen. Paa ettermiddagen dro vi til Eastleigh sentrum for aa se etter flere kjoler, men det var virkelig ikke en fin kjole i de mange kjoepesentrene. Vi gav opp, og tok paa oss noen kjoler vi hadde fra foer.

Selve brylluppet var ganske upersonlig, i kirken var det mest fokus paa presten. Vi foelte ikke at dette var en dag for kjaerligheten, men vi kjente heller ikke brudeparet. Likevel fikk jeg en foelelse at brylluppet var for familien og ikke paret. Paret holdt ingen tale for hverandre. Jeg fortalte Liz at jeg syntes at paret ikke virket glade, og hun sa hun var sikker paa at de var veldig glade, de hadde ventet lenge paa denne dagen. Likevel synes jeg det var bra aa vaere med paa et kenyansk bryllupp.

Det var det jeg hadde for denne gang, men Tonje har ogsaa skrevet, saa det er ikke siste ord for denne gang fra oss enda.

- Nina



Fra Tonje:
Frukt- og groentproblemet er levelig saa lenge vi lager mat hjemme, noe vi stort sett gjoer, bortsett fra lunsj som vi faar paa Domestic Training Centre- nydelig mat! Liz (eller Elizabeth som hun egentlig heter), er kokkelaerer og utrolig soet og lager nydelig mat. Og lunsjen er alltid vegetarisk siden det er billigere. Har en kjempekoselig gronnsakshandler veldig naerme, og hun som jobber der er en herlig dame paa ca 50 aar som straaler opp hver gang hun ser oss og sier "Haaai gaaals!! How are youss??" med et smeltende smil. (De har sine egne maater aa uttale enkelte ord, kenyanerne. Girl uttales uten unntak "gals". Og "thirty" og "thursday" blir til "thaerty" og "thaersday". Og naar de skal spoerre flere om hvordan det gaar, legger de bare til en s slik at det blir "yous".) Latterlig billig er det ogsaa. Og de har ganske bra utvalg. Etter at vi kjoepte broedrister har det ogsaa blitt bedre;)

Taalmodighet er en proevelse ja. Det er virkelig helt utrolig hvordan kenyanere tar seg god tid. Daglig kommer elevene for seint til strikkekursene vaare, da vi dro paa kino var salen tom til aa begynne med og i loepet av filmen kom det kanskje ti pers, de siste kom en og en halv time ut i filmen. Paa mandag dro vi til Saphalo Education Foundation (skolen for voksne flyktninger som har vaert stengt til naa pga ramadhan) for aa prate med elevene og proeve aa finne ut hvor mye de kan, og da vi kom til avtalen kl 08, var det bare et par elever der, fordi, som lederen der, Abdelha sa, elevene maatte sove ut, siden de hadde sittet oppe og tygget khat kvelden i forveien! Naturligvis. Det er helt vilt. Men det er bare aa finne seg i det.

I dag ble en annerledes dag. Sto opp 0730 fordi vi skulle til Saphalo og ha en proeve med elevene for aa finne ut hvem vi kan undervise og paa hvilket nivaa de er. Satte oss i en matatu, men da vi var ca halvannen km unna, stoppet matatuen og alle maatte gaa ut. Saa vi satte oss i en annen, men etter kanskje 50 meter stoppa den ogsaa, og vi maatte ut av den ogsaa. Saa vi begynte aa gaa mot jobb, men det var veldig merkelig for det var nesten ingen biler paa veien, og det pleier aa vaere stint i timene mellom 07 og 10. Og saa etter litt ser vi masse mennesker komme mot oss, og noen smaajoggende. Skjonte at noe var paa ferde, saa vi snudde vi ogsaa og fikk spurt en fyr hva som skjedde, og han kunne fortelle at det var et opproer pga vannmangel, og at demonstrantene hadde kniver, ild og steiner. Saa vi gikk i raskt tempo vekk fra braaket, fant en matatu og kjoerte hjem. Folk var generelt veldig rolige, ingen som skrek eller var noe som helst hysteriske saa det virker ikke som at det var veldig alvorlig. Men alvorlig nok, naturligvis. Politiet kom kjoerende og rett etterpaa hoerte vi skudd. Foerste gang jeg har hoert skudd 'live'. Regner med at det roer seg snart, kanskje allerede. Skal hjem og se paa nyhetene etterpaa og kanskje ringe noen fra Domestic og hoere hva som har skjedd og hvordan det har gaatt. Foerste dramatiske hendelse i samfunnet som vi har vaert vitne til! Men er ikke spesielt urolige, Dan tok ganske lett paa det ogsaa.

Ellers hadde vi foerste dag med kunstklassen paa Haba na Haba i gaar. Prata litt med elevene og de skrev ned lange lister over hva de har lyst til aa laere av oss, saa snart skal vi sette oss ned og lage en timeplan over naar og hva. De var veldig soete, de er ti i alt, i alderen 10-15. Alle skrev ned "Norway egian" paa arket over ting de vil laere:) Laereren deres, Michael, er ogsaa veldig soet og hyggelig og virker veldig glad for aa faa litt input fra oss. Saa det er flott.


Michael fortalte om noe vi i Norge kaller myte, men her er fakta. Den gaar ut paa at hvis en mann er utro og ikke dusjer foer han kommer hjem og klemmer soennen/datteren, vil barnet doe, eller i beste fall bli sykt. Men hvis mannen dusjer, er alt i orden. Og dette tror de paa. De som ikke tror paa det, er de som skiller seg ut...

En annen veldig spesiell ting ved denne kulturen som jeg faktisk ikke var forberedt paa, er at de er saa sinnsykt kristne! Ikke litt, som i personlig tro, men EKSTREMT, som i be for maten, gaa i kirka og jesusopplegg hver soendag, hele soendag, jesusbilder og plakater og sitater overalt (matatuene er fulle av dem, "God is great", "Jesus never fails", "Jesus loves you". Men det hele blir utrolig komisk fordi dette staar i neonfarger ved siden av bilder av halvnakne Beyoncer, Mariah Careyer, Rihannaer, Snoop Dogger osv. og gjerne litt playboy-kaniner og nakne damer i coctailglass.. Mildt sagt ganske komisk.) Det er et hus vi kjoerer forbi hver dag som det staar, i gigantisk skrift: "Jesus is coming soon, are you ready?" Jeg klarer aldri aa holde meg. Lurer paa hvor lenge det har staatt der... Hvor snart er "soon"...? Jesustilbedelsen er svaert gjeldende blant mannen i gata. Virker som sagt som om hvert menneske i dette landet benekter evolusjon. Det er helt vilt. Og de blir helt sjokkerte naar vi sier at vi ikke er religioese. Har hatt mange interessante samtaler om religion, selv om jeg blir helt sjokkert og litt fortvila. Robert paa Domestic skjoente ingenting da vi begynte aa spise etter at alle hadde satt seg og forsynt seg, vi hadde jo ikke bedt for maten!
En annen fyr, Kimanzi (han er "kjendis", noe han elsker aa paapeke selv, treneren til Mathare United, det tredje stoerste fotballaget i Kenya), sa senest i gaar at det eneste han bryr seg om er at gud elsker ham. Saa lenge han vet det, bryr han seg ikke om venner eller familie eller noe annet. "God is great". Jeg tenker omvendt jeg. Ikke er han noe sympatisk heller. Over 40 aar, men kone og barn, men henger paa puber hver dag, drikker og tafser paa 18-aarige kenyanske jenter som fryder seg over litt kjendis. Huff.